Viser innlegg med etiketten Introspeksjon. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Introspeksjon. Vis alle innlegg

lørdag 3. juni 2017

Til minne ...

Du gikk i klassen vår på barneskolen, så alt for lenge siden. Siden skilte lag - vi holdt ikke kontakten, til tross for intensjonene om at vår klasse var den beste av de alle og vi måtte jo det. Veien vi kom til å gå var tross alt den samme; vi skulle bli voksen, få jobb, barn og alt det livet hadde å  by på underveis.

Skal jeg være helt ærlig så var vi ikke venner, tror ikke en gang vi forsto hverandre selv om du lærte meg en del ting jeg først forsto flere tiår etterpå. Jeg så på følelser som noe som skulle presses nedi en liten boks innerst inne for å forhåpentligvis aldri bli sett igjen, du skrev dem i pannen din slik at alle skulle se.

Du hylte til alle om at alle ting var så mye bedre der du kom fra, en plass kalt Honningsvåg - vet ikke engang hvilken, ung som jeg var tenkte jeg at livet hadde en iboende logikk som gjorde det unødvendig for meg å i det hele tatt tenke tanken på at det kunne være flere av dem. Du hadde en litt rar dialekt, så  jeg tenkte nok at det var en plass langt langt borte som måtte være helt fantastisk siden der vi var - var en straff å måtte være.

"Eg ska drep mæ" ropte du til læreren, som måtte selvsagt måtte ta en alvorsprat om det hele ute på gangen. Da friminuttet var over så lå du stille der i hjørnet av klasserommet, med barne-saksen plassert over over halsen og noen røde tusje-streker for effekt!

"Hvem er det du lurer?" Tenkte jeg bare, uten å si noe som helst den ene veien eller den andre. Slike sakser kunne knapt nok i stand til å håndtere de få arkene vi hadde til rådighet, men så ville du jo selvsagt ikke dø heller. Døden var ikke noe noen av oss forsto hva var, heller ikke nå, du ville jo bare leve som du var. Omgitt av et indre stormfullt hav, med et stort håp om mer nøyaktige værmeldinger.

(Kilde: Et av Marianns bilder, for vakkert til å ikke deles)

Senere forsto jeg de tingene du forsto allerede da - for følelser er ikke en vond ting, selv om de er vonde og du visste hvor terapeutisk det er å hyle dem ut i verden! Alt av det vakre vi omgir oss av springer ut av følelser, det er de som på magisk vis forvandler havet fra så mye saltvann til den vakre utsikten vi vokste opp omgitt av. De som har flest av oss gjør dem til kunst, så mange år uten at våre veier har krysset så var det selvsagt at du ble kunstner og musiker. Jeg håper du også du ville likt disse ordene fra Shayne Koyczan, som langt bedre setter ord på ting enn hva jeg er i stand til:
you were honest
despite your instinct to say
"it's alright I'm okay"
you said how you felt
without fear or guilt
without remorse or complexity
lucid in your explanation
sterling in your repose
if you thought for a second that no one knew
what you've been going through
I hope you realized the fact that you were wrong
that the long drawn and heavy breaths of despair
have at times been felt by everyone
that pain was and is part of the human condition
and that alone
made you legion
Så hva er egentlig et minneord? Det virker alltid som om at vi kommer tilbake til oss, og så føler vi oss skyldige i å få alt til å handle om oss selv - selv når noen er gått bort! Jeg tror egentlig alle minneord til sist handler om oss selv, for de som allerede har gått bort er dette det siste kapitlet mens vi må finne en måte å plukke opp de restene vi kan og gå videre. Tankene er mine, det er ikke sikkert du ville kjent deg igjen i dem, men det er de vi sitter igjen med.

Et siste ord til deg, Mariann... Jeg kjente deg ikke da og enda mindre nå, men jeg kjente deg godt nok til å vite at du er savnet av de som var deg nær.

Hvil i fred.

søndag 20. oktober 2013

Andres sannheter

Har tenkt litt den siste tiden, med andre ord ingenting utenom det vanlige. Konklusjonen jeg i økende grad ser ut til å komme frem til vil bli ansett som uakseptabelt for et sted mellom halvparten eller så mye som to-tredjedeler av verdens befolkning. Spørsmålet jeg har slitt med:
Hvorfor elskes stemningen på den lokale baren etter klokken 02:00, når alt jeg føler meg er utslitt, nedslitt og på søken etter hva som helst annet enn en ekstra halvliter som hovedattraksjon?
Scenen er den samme som alltid, kun de overfladiske detaljene endrer seg. Klokken har passert 02:00 og gruppen har funnet sitt hjem i sine respektive seter på baren eller utestedet en eller annen hadde en affinitet for, samtalen er simpel for ingen hører egentlig noe som helst over hverken støyen eller musikken som stadig stilles høyere for å overdøve alle som er der. Kvelden er over, man ser etter utgangen og takker for seg sånn aller kjappest, men før man får hoppet inn i jakka blir man dratt ned igjen med spørsmål om man ikke bare kunne ta en eneste halvliter til.

Så hvorfor er dette i det hele tatt et spørsmål, hvorfor er jeg den eneste som er villig til å akseptere at  de kommende timene er best brukt på hva som helst annet enn en halvhjertet utsettelse? Andres sannheter, enkelt og greit.
 
Vi er programmert med den sannheten om at det å være ute på byen er morsomt, til den grad at vi egentlig ikke føler på oss hvorvidt det faktisk stemmer. En tur på byen kan vel å merke være morsomt, det er bare ikke alltid det er sånn det er. Å stille spørsmål ved slike sannheter gjør folk en smule defensiv, hvem er liksom denne karen som bare melder seg ut og vil dra herfra når vi har det så morsomt? Ser han ikke at vi koser oss ved å sitte utslitt rundt bordet, drikker halvliter etter halvliter og fra tid til annen gir opp i forsøket på meningsfull kommunikasjon?

Noen som er lei, det er den jeg er. Vi hadde det morsomt underveis, men det er over nå. Stiller bare høyere krav til kvaliteten på sosial interaksjon, det vil si muligheten til å faktisk føre en meningsfylt samtale og få en forbindelse til et annet menneske.
 
Skremmende stereotypisk for en person på den introverte enden av skalaen, men det å rope til hverandre over et horribelt utvalg listepop er kanskje noe "alle" elsker. Jeg derimot, hater det! La oss danse inn i solnedgangen fem timer på etterskudd, søke tilflukt i mer passende omgivelser eller bare aksepter at vi ikke deler deres definisjon av "morsomt". Du må gjerne bli med eller bare slå følge på veien, men jeg blir ikke værende igjen.

søndag 12. mai 2013

Psykometriske realiteter

Illustrasjon lånt fra 23rdlife.blogspot.no
Mange av de tingene jeg har vært innom den siste tiden har vært knyttet på en eller annen måte til teoriene til den sveitsiske psykologen Carl Jung og hans måte å definere personligheten, og etterhvert de mer praktiske metodene for å måle og kategorisere den ved bruk av tester.

Testene slik som den MBTI-saken jeg pratet om her om dagen er i realiteten det som kalles en psykometriske test. Og, nei - hadde heller ingen anelse på hva ordet betydde før jeg sjekket det opp på Wikipedia, noe som forsåvidt bare betyr at dersom definisjonen er langt unna en korrekte faglige definisjonen så er vi i det minste flere som missbruker ordet på samme måte. Ikke at det teller, men greit å ha noen å skylde på uansett... Er muligens bare at jeg er skrudd sammen på en slik måte at jeg føler for å påpeke det uten å egentlig selv ha troen på at det gjør noen forskjell i forhold til om det er korrekt eller ikke, er vel bare sånn jeg fungerer.

Betyr sjeldent noe hvorvidt man egentlig har noen faktiske lesere, et vanlig personlighetstrekk så vidt jeg forstår, så må man kanskje først som sist innse noen realiteter slik som at lesere av blogger sjeldent klarer å følge en rød tråd over flere dager så da må man nesten inkludere litt enklere oversikter over hvordan ting henger sammen. Ikke venn deg til slik luksus da det neppe blir å gjenta seg for ofte, men her er den:

Lærdom er en ting, men det er kanskje den innsikten man kan få inn i måten man selv fungerer som er det viktigste man kan trekke ut av slike tester. Likevel så er det forskjellige grunner til hvorfor noen tiltrekkes av dem, enten for å bekrefte eller avkrefte det de tror om seg selv. Andre igjen vil være livredd fordi testene ved siden av de sterke sidene også lister opp de svake, men dessverre så er det sikkert også en eller annen som vil benytte den for å fraskrive seg ansvar for sine egne handlinger.

Personlig tilstreber jeg å ha et åpent sinn for det meste med et snev av enten fornuft og godtar sjeldent ting utelukkende på hvem som sa det, men veier det heller opp mot mine egne kunnskaper og erfaringer for å se hvorvidt det gir noen mening for meg. Likevel så er det godt å se at flere av tingene jeg har følt at skiller meg ut i litt for mange sammenhenger likevel regnes som relativt vanlig.

Økt tiltro til mine egne styrker og kursene de hjelper meg til å stake ut for meg selv er en ting, men en økt bevissthet rundt ens egne svakheter mener jeg at alltid vil kunne føre med seg potensialet for å forbedre seg selv enten det er snakk om å arbeide rundt dem eller legge forholdene til rette for at skalaen nullstilles.

Veldig karakteristisk for en introvert person er den at jeg ikke blir spesielt skremt av tanken på å utforske mitt eget sinn, det er tross alt der jeg tilbringer veldig mye av kvalitets-tiden min. Jeg er unikt meg selv; en samling av styrker, svakheter, minner, kunnskap og en håndfull arr. Innsikt hjelper meg uansett å være den beste versjonen av meg som jeg overhodet er i stand til å være, hverken mer og forhåpentligvis bare vekselvis mindre.

lørdag 11. mai 2013

Helt gjennomsnittlige meg

Jeg er ikke gal, du er bare ordinær!
Med all snakk om personlighet på bloggen min, mumling om det å finne sine styrker og svakheter samt til og med direkte spørsmål om hvem du som leser er så må man nesten stille opp med en gjennomgang av sine egne trekk. Må man, så må man.

Hvem jeg er når det kommer til slike personlighetstester avhenger av hvordan man skulle velge å tolke resultatet. Når det kommer til min egen kategorisering er jeg i utgangspunktet faktisk skuffende gjennomsnittlig, men skiller meg nok ut ved å aktivt arbeide med min svakheter. Sammenlignet med verden forøvrig så er det kanskje ikke så rart at jeg sjelden passer helt inn da vi kun utgjør 1-2% av samfunnet, og de fleste av oss har for lenge siden lært å fremstå som noen DU er i stand til å forstå!

Skal ikke benytte så mye tid på å gjennomgå alle aspekter av hva det vil si å være en gjennomsnittlig INTJ, men tar like gjerne utgangspunkt i en del ting som jeg ofte føler at folk ikke forstår eller direkte frykter når det kommer til meg selv.


Jeg elsker ideer, verdsetter kunnskap over det meste og søker fremfor alt det å forstå verden rundt meg med utgangspunkt i rasjonelle observasjoner. Du vil kanskje synes at jeg til tider virker kald siden mitt ytre ofte vil fremstå som en avslappet og til tider arrogant drittsekk, men det er bare fordi du ikke kjenner meg eventuelt forventer at jeg skal være enig når du åpenbart tar feil. Vi viser sjeldent følelser med mindre det er absolutt nødvendig, og da kun ovenfor personer vi stoler på absolutt.

De meningene jeg har er nesten utelukkende basert på rasjonell tankegang på basis av kunnskapen jeg har tilegnet meg, og som en følge av dette har jeg aldri noe problem med å endre standpunkt så lenge som du enten kan komme med informasjon som i så fall vil tippe skalaen i en annen retning. Mitt mest frustrerende trekk er kanskje den at jeg ofte kan argumentere det motsatte standpunktet av det jeg selv mener for å teste de som tilsynelatende er enig med meg, delvis fordi jeg vil ønsker hvorfor du tenker slik du gjør og delvis fordi vi ikke assosierer respekt med det å tilfeldigvis sitte med rett svar. Vi kommer aldri til å respektere deg med utgangspunkt i din tittel, bil eller omgangskrets så lenge du ikke spesifikt gjør noe som viser meg at du fortjener den.

Jeg bygger systemer ut fra observasjoner der folk flest kun ser kaos, men det er en egenskap som sliter oss ut i lengden dersom vi kun omgis av ren støy - vi lever for den lille biten innsikt, eller i det minste noe brukbar kunnskap. Mitt moralske kompass forhindrer meg i å utnytte meg av sladder for å oppnå mine mål og som sådan utgjør den kun slitsomt støy. I og med at vi lever i en verden som lever på sladder, så tenker jeg stadig oftere at hadde jeg endt opp som Robinson Crusoe ville jeg neppe brukt mye tid på å signalisere passerende skip.

(Kilde: inkandstardust)
En naturlig leder gjennom personlige egenskaper, men mangler interessen med mindre inkompetanse hos den som til ethvert tidspunkt sitter med ansvaret tvinger meg bort fra mitt. Bryr meg sjelden om de små avgjørelsene så lenge som jeg kan holde på med de tingene som fenger meg, og i mine personlige forhold betyr det at jeg er fullstendig komfortabel med å la andre ta styringen så lenge som de vet at jeg likevel har en stemme når det kommer til de viktige tingene.

I et romantisk forhold vil du finne at jeg elsker deg på grunn av forskjellene våre, til og med eventuelle arr du ellers måtte føle for å skjule. Rett og slett fordi det er de tingene som gjør deg unik, og det er de tingene som i utgangspunktet gjorde deg interessant. Har ingen problemer med å legge deg bakom meg dersom vi på sikt skulle skille lag, men i etterkant vil du aldri igjen møte noen som er så dedikert til at du skal ha det bra - trenger derimot at du er i stand til å kommunisere til meg nøyaktig hva det er du trenger.

Fremfor alt er jeg selvstendig, og i de fleste sammenhenger trenger jeg ikke en gang folk rundt meg. I noen tilfeller vi du kanskje tro at jeg står fast mot min vilje, men det du ser er kun en respektabel mengde tålmodighet som inntil videre forsinker iverksettelse av plan B eller C - disse eksisterer alltid, og jeg hadde ikke vært der uten dem.

Jeg er introvert. Dette betyr at det å hele tiden omgås andre folk før eller siden tapper meg for krefter, og før eller siden trenger jeg noen stille øyeblikk for meg selv der jeg kan lade batteriene. Når en ytterliggående ekstrovert begynner å snakke om morsomme "leker", så føler jeg heller for å besøke sykehus for å se om det ikke er noen som er villig til å hoste på meg.

Derimot er jeg IKKE anti-sosial! Jeg liker å tilbringe tid sammen med folk dersom det gir rom for meningsfull samtale eller interaksjon. Jeg har ingen problemer med å samtidig delta i aktiviteter som i utgangspunktet ikke interesserer meg så lenge som selskapet gjør det. En relevant huskeregel er nok den at når jeg tilbringer tid sammen med andre så krever jeg en litt høyere kvalitet på tiden benyttet.

Hvor skulle man med alt dette? Jo, nå husker jeg hvor det var. Som den ydmyke personen jeg innerst inne egentlig og faktisk i virkeligheten også er så strider det litt mot meg å si det på den måten at jeg er noe annet enn fullstendig gjennomsnittlig. Sjansen er bare at du sikkert ikke har møtt eller kjent tilstrekkelig mange nok som meg til å se mønstret.

fredag 10. mai 2013

Og hvilken type er så du?

Den siste tiden har jeg skrevet noen små tekster som omhandler personligheten i generelle trekk samt elementene som utgjør personligheten sett ut fra fra systemet originalt skissert av psykologen Carl Gustav Jung. Innlegget styrker og svakheter omhandler hvordan man finner sine sterkeste punkter og eventuelt hvordan man skal gå frem for å kompensere for de svakere av dem,. en personlighetstest kan hjelpe deg med å identifisere dem.

105, av TheUnforgiving

Selve testene finnes i nesten alle former og fasonger fra fullstendig ubrukelig til skremmende eksakt, alt etter hvor gjennomsnittlig du måtte føle deg på et gitt tidspunkt. De fleste av dem ser ut til å på en eller annen måte være basert på Myers-Briggs Type Indicator (MBTI) som igjen er basert på nettopp arbeidet fra Jung.

Testene vil generelt sett spørre deg en del spørsmål designet for å avdekke de ulike mekanismene du benytter deg av når du svarer. For oss nordmenn så må nok noe av dette tas med en klype salt ettersom kulturelle forskjeller gjerne kan føre til endringer i materialet, men for de som ikke har noen peiling vil det uansett være en indikasjon samt muligens en bekreftelse for de som allerede vet hvordan de er satt sammen. 

Resultatet vil være en serie på fire bokstaver der hver av dem representerer motstående faktorer som forøvrig kan være alt fra svakt til sterkt dominerende, så i tillegg til at alt dette uansett representerer underbevisste preferanser så er det godt mulig at man heller vil identifisere seg selv med et annet resultat. Betydningene i en forholdsvis oversatt form er som følger:

En interessant fun fact er at Jung i sin tid ble tilbudt å ta den samme testen, men han avslo med begrunnelse i at han trengte ingen bekreftelse for å vite hvem han var. Det å vite hvem man er er et forholdsvist vanlig trekk hos en introverte personer ettersom vi er tilbøyelig til å leve ut livet i våre egne tanker, og har man ikke allerede tenkt over spørsmålet så har vi likevel ingen frykt for å finne det ut.

En relativt enkel og forståelig test er tilgjengelig via www.humanmetrics.com, men dersom du finner at tålmodigheten din ikke er tilstrekkelig for å svare ja eller nei på 72 spørsmål så kan du ta en enda enklere og langt mer unøyaktig test via piratemonkeysinc.com. Bedre beskrivelser av de ulike trekkene som vanligvis er assosiert med de ulike resultatene kan du finne på nettsiden www.personalitypage.com.

Så, hvem er du og lærte du i så fall noe om deg selv?

onsdag 8. mai 2013

Styrker og svakheter

www.best-tshirts-ever.com
Med de siste dagenes innlegg omhandlende det å finne ut hvordan man selv fungerer i forhold til ulike omstendigheter, basert på trekkene som på en måte kan sies å definere vår personlighet. Gjennom gjennomgang av elementer av personlighet så har vi sett på fire par av mentale funksjoner og mekanismer assosiert med tankearbeidet originalt utført av Carl Gustav Jung.

En av tingene i alle fall jeg oppdaget relativt raskt er at blant alle disse definisjonene så er det bruk av mange ord som vi gjerne bruker om hverandre uten å tenke over at de er forskjellig, rett og slett fordi vi selv vil underbevisst foretrekke den ene over den andre. En personlighetstest vil generelt sett søke å identifisere hvordan man tenker ved å stille en serie spørsmål og vil dermed peke ut hvor man havner på skalaen mellom de ulike motstående definisjonene.

Tydelig markering i den ene eller den andre retningen betyr ikke nødvendigvis at man mangler evner, bare det at man er konsistent i måten man fungerer på og dermed kan være bedre trent i visse aspekter av seg selv. Jeg tenker det som sådan at jeg er høyre-hendt, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg er ute av stand til å plukke opp et vannglass og drikke av det med venstre-hånden dersom glasset står på den siden. Skal jeg skrive noe for hånd så vil jeg instinktivt plukke opp pennen med høyre hånd og ikke tenke noe over det - jeg kan velge å skrive med venstre, om enn i praksis svært sakte og mer enn litt ukomfortabelt så går også det greit selv om det etter noen uker sikkert ikke lenger ville vært noe problem.

Så hvis hele poenget bare er å finne ut hvordan vi foretrekker å gjøre ting, eller det vil si måten hjernen vår er programmert til å reagere når vi selv ikke helt er tilstede, enten vi mentalt gjennomsøker referanser gjennom vår egen historie eller legger planer for fremtiden. Hvor enn du befinner deg nå, uavhengig av om det er på jobb eller skole, så kom du deg dit på en eller annen måte, men hvordan kom du deg dit? Mest trolig med bil, buss eller tog, men husker du spesifikt selve reisen og alle de forskjellige avgjørelsene du tok for å navigere deg dit, eller antar du bare at du tok dem i og med at du ikke lenger er hjemme? Kan du ikke svare med 100% sikkerhet var du mest trolig ikke ved roret selv, og det var dine underbevisste prosesser som håndterte oppgavene for deg - mønstret disse opererer på avslører du enkelt gjennom testene.

www.demotivationalposters.org

Gitt at de fleste måter å løse en problemstilling gjerne har sine bakdeler og fordeler i likhet med evnene våre så er det å være bevisst hvor vi er sterkest en definitiv fordel som må tas inn i betraktningen, men like fullt så vet man samtidig at ved å vite om sine iboende svakheter så kan man spesifikt velge å kompensere for dem etterhvert som situasjonene tillater det.

Personlig så har jeg en tilbøyelighet for å basere meg på ren kald og hard logikk fremfor følelsene mine i de fleste sammenhenger, og selv om de er der så er de sekundære funksjoner. Det å vite at det er slik jeg fungerer gir meg den bevisstheten til å gjenkjenne situasjoner der dette ikke er den beste måten å håndtere noe på, og prøver dermed spesifikt å legge fra meg den logiske tankegangen - enkelte ganger trenger vi mennesker bare noen som er villig til å lytte, og ikke noen som kan analysere situasjonen og foreslå en passende løsning.

Andre siden av medaljen er selvsagt den at en personlighetstest kan være direkte missvisende i og med at kulturene våre er svært varierende - en person kan faktisk ende opp på forskjellige ender av skalaen ved å ta en britisk fremfor en amerikansk test! Hvis du tok testen og fant ut at jobben du hadde ikke var en av de anbefalte for personlighetstypen din, ville du da begynt å lure på hva som er galt?

Kanskje, kanskje ikke. Uansett så handler alt om tilbøyeligheter for hvordan vi reagerer ubevisst, og ved å være bevisst i både opptrening og bruk av spesifikke mekanismer så er det ingenting i veien for at vi ikke kan finne en løsning for å bli akkurat det man ønsker å bli. Vil kanskje ikke være den letteste veien til en lønnsslipp, men med vilje finner du en løsning uansett - ofte gjennom å være bevisst sine svakheter og så arbeide med dem. Om mulig, planlegg slik at du samtidig får fullt utbytte av dine egne styrker.

Sammensetningene gjør oss ikke bedre eller dårligere, bare annerledes!

tirsdag 7. mai 2013

En tråd løs?

Tying Up Loose Ends, av Excentus
Opprinnelig ikke en del av arbeidet utført Jung, men istedet lagt til i etterkant av Myers og Briggs  for å indikere hvilken tilbøyelighet en person vil ha når man er nødt til å forholde seg til verden slik vi opplever den. Listet opp som livsstil basert på avgjørelse kontra opplevelse i innlegget Elementer av personlighet, men hva vil dette egentlig si?

Det alt dette vil si er at vi til tross for å ha funnet ut de spesifikke mekanismene vi allerede foretrekker å benytte gjennom innleggene En verden av informasjon og Den som bestemmer...., så tilsvarer dine preferanser der henholdsvis opplevelse og avgjørelse i denne sammenhengen - nå må vi også veie disse opp mot hverandre.

Forvirret og allerede glemt alle detaljene fra da du leste innleggene? Jeg også, og jeg skrev dem til og med - innleggene her altså. Får ta testene en annen dag, og da trenger ikke noen av oss å huske noe som helst. Fornøyd nå?

Fortsatt til stede for å lese selve poenget som utvilsomt kom en gang mot slutten, og bare gjennom å ha kommet så langt så er du sikkert en plass i nærheten av avgjørelse. Du liker ikke løse tråder som skitner til tilværelsen, og gitt at de opplevelse-orienterte sikkert aldri kom ned hit i innlegget så kan vi trygt si at de har en underliggende evne til å skape løse tråder. Ofte av en egen unik evne til å unngå avgjørelser av frykt for å lukke noen dører.

søndag 5. mai 2013

Den som bestemmer ...

... hvordan vi kommer frem til rasjonelle avgjørelser er ikke alltid nødvendigvis kona, kjæresten eller moren din. Tar du avgjørelsene selv, og på en måte er vel det å adlyde også en avgjørelse for den saks skyld. Mekanismene jeg nevnte i innlegget Elementer av personlighet for å gjøre dette er vanligvis enten bruk av tenkning eller følelse.

The Deciding Factor, av sammigurl61190

Begge disse to mekanismene regnes som fullgode alternativer for å komme frem til rasjonelle avgjørelser med basis i informasjonen samlet inn gjennom bruk av mekanismene vi diskuterte i gårsdagens innlegg, en verden av informasjon. Som ved de andre faktorene så er det fortsatt snakk om preferanser og ikke evne, så her er det nok lite rom for å unnskylde seg med noen logisk superioritet. Dessverre.

Tenkning som preferanse gir en større fokus på objektivitet og avgjørelsene er som regel basert på fornuft, logikk, konsistent og ikke minst i henhold til enten sine egne eller andres sett med regler. Kan få problemer med å kommunisere direkte med personer de oppfatter som inkonsistente eller ulogisk, og til manges sjokk så kan de ofte være veldig direkte i måten de sier fra om det. Sannheten teller ofte mer enn andre faktorer slik som å spare andres følelser.

Den følende prøver derimot heller å empatisere eventuelt prøve å sette seg inn i den samme situasjonen og så forestille seg hvordan de ville følt seg i en gitt situasjon. Veier ofte elementer slik balanse, harmonisering, enighet og eventuelt hvor godt en avgjørelse vil passe inn i helheten samt behovene til de andre involverte.

lørdag 4. mai 2013

En verden av informasjon

InformationEducation, av bushidohacks
Gjennom det å se på hva som inngår i det vi kaller personligheten vår så må vi nesten ha en måten å uttrykke hvordan den får oss til å fungere, og med utgangspunktet i listen over kategorier definert av psykologen Carl Jung satte jeg i innlegget Elementer av personlighet en liste på fire kategorier. Vi er nå kommet frem til kategorien Mentale funksjoner med preferansene sansing – intuisjon.

Selvsagt når det kommer til bruken av ordene sansing i den ene enden av skalaen med intuisjon i den andre så må jeg innrømme at man føler for å rekke etter den gode gamle ordboken for å få en direkte definisjon av dem, men som de fleste som har sett bokhyllene mine kan skrive under på så er nok sannsynligheten for at jeg eier boken heller liten. Ikke fordi jeg ikke ville funnet en bruk for ordboken før eller siden, men mer av den grunn at norske tekster generelt sett er en litt av en kuriositet å regne - i alle fall innenfor dørene hos meg.

Tilbake til selve ordene så har jeg en teori i forhold til både bruken av selve ordene og motviljen til å sette av et markert punkt mellom dem er at vi alle generelt vil sette likhetstegn mellom dem i denne sammenhengen - ikke fordi de er helt identisk, men fordi de tjener det samme formålet og vi har som regel en klar preferanse når det kommer til bruken av den ene over den andre for innsamling av informasjon.

I forhold til definisjonen av sansing så var jeg nesten fristet til å trekke inn koblinger til TV-serien Jakten på den 6. sans, men der sansen som letes etter der nok er noe vitenskapelig omstridt så er det uansett de fem første vi i denne omgang er interessert i. En klar preferanse for sansing kan helt enkelt å sies at man hovedsaklig vil samle inn informasjon med basis i håndfaste ting som man kan se, høre, smake, føle overflaten av samt også eventuelt skremme vettet av nesen med (hjortetakksalt har den effekten på alle uavhengig av preferanse så mulig dette er det forventede unntaket fra regelen).

I andre enden av skalaen finner man intuisjon, og selv om det nesten bør være unødvendig å si det rett frem så har også disse tilgang til de fem grunnleggende sansene - det er bare at det de forteller oss vil være sekundært satt opp mot prinsippene og teoriene vi danner med basis i dem, ofte med hensyn til annen informasjon vi har samlet opp over tid.

Yin and yang, av Fyxa
Skulle nesten tro med basis i alt dette at intuisjon ville være å foretrekke, men med mine tilbøyeligheter for akademiske studieretninger så kan man underskrive at man har en tendens til å vurdere ut fra et utgangspunkt der verden er forventet å fungere logisk samt at det meste annet er av neglisjerbar konsekvens. I den virkelige verden så er det derimot slik at logikken er ikke alltid rådende, hvis den i det hele tatt er til stede, og alle de små detaljene man gjerne ønsket å se bort fra heller kom til å spore av hele greie. Den virkelige verden er hverken kaos eller logikk, den er sammensatt og favoriserer ingen mann (eller kvinne).

Når det kommer til det å finne sine egne preferanser når det kommer til innsamling av informasjon så er et sentralt spørsmål å stille seg selv spørsmålet om hvor man er på dette eksakte tidspunktet. Starter svaret med deg selv og beveger seg utover til å inkludere stolen, gulvet og deretter rommet så er man definitivt sansende. Den intuitive vil starte så langt ut som mulig og så zoome inn inntil man finner igjen seg selv.

fredag 3. mai 2013

Kilde for energi

Center of Power, av ImagineAMatrix
Den første kategorien av preferanser opprinnelig skisser av Carl  Gustav Jung for bruk ved definisjon av en persons personlighet er det som i gårsdagens innlegg, elementer av personlighet, ble beskrevet som Energi med preferansene ekstroversjon – introversjon. Personlig vil jeg heller kalle det å finne frem til ens egen kilde for energi.

Den opprinnelige beskrivelsen legger føringer i forhold til at man har en grunnleggende forståelse for hva det vil si å ha en tilbøyelighet i forhold til ekstroversjon (ekstraversjon i en del av litteraturen), introversjon eller noe midt mellom, en ambivert. I korte trekk så vil det si at tankemønstret hos en ekstravert person vil være fokusert rundt ting, mennesker og handlinger som essensielt vil være eksternt fra dem selv mens en introvert person sitt fokus vil være mer orientert rundt konsepter og refleksjon og refleksjon over impulser.

Innleggets tittel er intensjonelt valgt ut fra at en person med en markant tilbøyelighet for enten ekstoversjon eller introversjon vil finne at man skaper energi og essensielt forbruker energi på direkte motsatt måte. En introvert person vil generelt sett bygge sin egen energi ved å tilbringe tid i ro med muligheter for refleksjon og vil isteden forbruke energi ved å håndtere mer eksterne faktorer slik som å eksempelvis omgås med andre folk. Motsetningen i form av en ekstrovert person vil bygge energi ved utførelse av handlinger og essensielt omgås med andre folk, men vil forbruke energi ved refleksjon.

Et interessant aspekt ved denne tilbøyeligheten er at til tross for at 25-50% av oss er introvert, avhengig av hvilken kilde man baserer seg på, så er store deler av samfunnet i dag bygd opp for å støtte opp om og essensielt stimulere til ekstroversjon. Mye av dette er nok vår evne til å filtrere ut de mer stille elementene i bakgrunnen dersom det er en essensielt støyende og urolig person i forkant, og selv om beskrivelsen muligens kan høres noe ondsinnet ut så er det mer slik erfaringen vil være sett fra en introvert persons synspunkt.

Det å selv vite hvor man finner sitt egen kilde for energi kan være bemerkelsesverdig vanskelig å svare på dersom man aldri selv har brukt noen måter på å se etter den, men sett bort fra en mer grunnleggende personlighetstest så er det en del enkle kjennetegn man kan se etter.

Dersom et barn klager på at det er vanskelig å få utført oppgavene det er blitt satt til å gjøre på skolen på grunn av støy i rommet, men ikke har det samme problemet hjemme på rommet sitt så vil jeg si du mest trolig har med en liten introvert person å gjør - her er det bare å starte abonnementet på Illustrert Vitenskap først som sist. Forvent samtaler om alt fra livets små finurligheter til de helt store slik som meningen med livet.

Som voksen er det enklere å svare på spørsmålet, og det primære tegnet jeg selv fant å være mest forståelig er hvordan man tenker etter å ha kommet inn døren hjemme etter en hard og utfordrende dag på jobb eller skole. Er den første tanken din at nå skal det være deilig å sette seg ned i godstolen med en god kopp kaffe og bare slappe av så er du mest trolig en introvert person. Hadde du derimot startet kvelden med å sjekke telefonen for så å avgjøre hvem man kunne ringe for å få luftet tankene dine rundt dagen din så er du mest sannsynligvis av en ekstrovert orientering. En morsom detalj er at det vi som oftest gjerne vil referere til som sladder mer ofte enn noe annet vil fenge ekstroverte personer mens en introvert sjeldent oppfatter poenget, rett og slett fordi det ikke er spesielt mye håndfast lærdom å trekke ut av fortellingene - gjett hvilke kjønn som vil ha sin overvekt innenfor disse to retningene!

Office Gossip, av paperlait

Leser for tiden en interessant bok om det å finne sin plass i samfunnet med utgangspunkt i en introvert natur - ikke fordi man nødvendigvis har noen aversjon mot å omgås folk, men heller det å bli mer komfortabel rundt det å håndtere de situasjonene som oppstår. Kommer garantert tilbake til temaet etter hvert som jeg får lest litt mer av materialet.

torsdag 2. mai 2013

Elementer av personlighet

I gårsdagens innlegg kom det frem noen fabuleringer rundt et svært overfladisk blikk på ideene til Carl Gustav Jung angående oppbygningen av det som essensielt utgjør vår personlighet, og det han kom frem til var da fire sett med motstående preferanser som kunne brukes til å beskrive den vi er.

Teknisk sett så presenterte han kun de tre første av dem og ikke den siste som forøvrig ble lagt til en god stund senere, men grunnlaget var i det minste lagt for at man skulle kunne grave i sitt indre på en måte som muligens skulle kunne bli presentert ut fra en mer forståelig skala. I alle fall dersom man har lest en bok om psykologi, men det har ikke jeg så da har jeg i det minste unnskyldt eventuelle grove feiltolkninger med ignoranse ovenfor materialet.

På et relativt urelatert tema hvis man skulle trekke knytninger til fysikken, datamaskinen og elektronikkens verden så vet vi at informasjon lagret på minnemoduler faktisk fører til økt spenning i en komponent, og som et resultat av dette så øker den faktisk en mikroskopisk mengde i vekt. Grunnen er rett og slett den at til tross for at data lagres som 0 og 1 så er de essensielt basert på spenninger litt over null sammenlignet med en merkbar høyere spenning for å representere det motsatte, og som et resultat har den litt høyere tiltrekningskraft til jorden.

Hva i Guds navn dette skulle ha med oppbygningen av en personlighet å gjøre er noe så enkelt som at  likhet med hjernen vår så er det ikke noe som direkte vises på utsiden, og selv med den beste blenderen på markedet så ville vi fortsatt ikke funnet hverken et eneste atom data eller snusk - muligens jeg generaliserer når det gjelder sistnevnte, men jeg er da mann og det er strengt tatt mulig at både hjerne og harddisk inneholder i alle fall litt, om enn kun informasjon fra et besøk på dagbladet.

Plug and Play, av s4yo
Dessverre stopper likhetene mellom hjernen og harddisken når man kommer til mulighetene for å bare hente ut informasjonen ved å bare koble til et par ledninger. Ledninger, som hadde de i det hele tatt eksistert for denne typen bruk ville de utvilsomt vært litt for korte eventuelt hadde havnet i søpla et halvt år siden fordi man aldri igjen ville få bruk for dem. Må nesten bare heller krype til korset og ta en titt på de allerede flere ganger nevnte kategoriene av preferanser som visstnok skal definere hvem vi er:
Veeeel... Dette så jo enkelt ut, gjør det ikke? Jeg vet at de fleste av disse ordene mest trolig står i ordboken, men når det kommer til å tolke to motstående punkter forskjellig når vår indre måte å fungere på kun er basert på vår egen virkemåte og essensielt bare er sånn vi er fremfor å være noe vi aktivt tenker over i noen som helst form. Følg med videre på min ferd ut på enda dypere vann uten både flytevest og den så altfor nødvendige retningssansen alle andre enn meg ser ut til å ha fått utdelt.

onsdag 1. mai 2013

Personlighet

Carl Jung (Kilde: Wikipedia)
Personlighet er for det meste ikke noe man er født med selv om nedarvede egenskaper definitivt legger føringer for den typen personlighet man vil være tilbøyelig for å utvikle, men som så mye annet her i livet som skjer sakte så er det en av de tingene man ikke tenker så mye over før den bare er der. Miljøet har selvsagt mye det skulle sagt om den saken, og uavhengig om det utelukkende var en god eller en dårlig ting så er det det livet man kjenner inntil man vender blikket utover mot verden igjen.

Vi har nok alle våre styrker og svakheter som vi trekker på for å løse eventuelle problemer som vi måtte ende opp med i livet, og det er vel kanskje når det kommer til løsningen at vi vil skille oss ut. Der en person ville foretrekke å utføre eventuelle matematiske kalkulasjoner selv så ville kanskje en annen person heller velge å bare ringe en venn med bedre kjennskap til området. Begge vil mest trolig ende opp med et svar med potensiale for å være korrekt - forskjellen er vel kanskje det at den ene av dem har noen andre enn seg selv å skylde på..

Skal man definere seg selv ut fra ens egen referanseramme så er det mulig at det hele blir enten diffust eller rett og slett bare feil - rett og slett fordi at vi til syvende og sist kun kjenner en person fra ende til annen, det vil si seg selv. De fleste gjør vel egentlig ikke det en gang, så muligens et utgangspunkt som ikke en gang har vært i nærheten av å sniffe på et objektivt synspunkt.

Kanskje like greit vi bor i en verden der de fleste store tankene allerede er blitt tenkt ut og formalisert av langt mer hardtslående kalibre enn dessert-generasjonen jeg selv er en del av - mer spesifikt i forhold til temaet så bør man sikkert trekke frem en kar med navn Carl Gustav Jung i og med at han på begynnelsen av forrige århundre brukte en god del tid på spørsmålet om hvordan man skulle definere en personlighet. I 1921 publiserte han sine første tanker om temaet, og for å gjøre en kort historie enda lenger så kom han opp med fire sett psykologiske preferanser som i grove trekk skiller oss fra hverandre.

Hvert av disse settene setter to motstående egenskaper opp mot hverandre, og våre egne preferanser i forhold til hvilke av disse vi foretrekker å bruke gir en god indikasjon på hvordan vi fungerer i praksis. Preferansen tilsier kun hva vi selv foretrekker og vil som oftest være mest trent i forhold til bruken av, men på samme måten som at de fleste av oss kan sies å være høyrehendt så er ikke det enstydig med at vi er ute av stand til å bruke den venstre hånden til noe som helst. Usikker på hvordan det hele forløper seg i forhold til den psykologiske siden, men i forhold til det å eksempelvis lære seg å skrive med begge hender så var dette lenge assosiert med forventninger om økt intelligens - i dag viser forskning heller det motsatte i og med at man trener opp begge hjernehalvdeler til å utføre de samme oppgavene fremfor å la dem spesialisere seg.

Stan S. Stanman, fra Monkey Island 2: LeChuck's Revenge

En ting som er verdt å spesielt legge merke ved er at preferansene sjeldent er så konsistent som å si at vi utelukkende er det ene på bekostning av det andre, men heller etter situasjon og omstendigheter heller vil ligge en plass mellom dem. Eksempelvis i forhold til det å være introvert kontra ekstrovert så ville en 100% introvert person være i koma mens andre siden av skalaen igjen ville tilsvart en manisk bruktbilselger på heroin, litt som Stan med andre ord.

Med andre ord er personligheten din hva enn som vokste frem mens du var opptatt med helt andre ting, og for å klare å definere noe konsist ut fra det hele må vi nesten ta en titt på hva de spesifikke kategoriene Jung kom opp med egentlig er for noe.

mandag 29. april 2013

Jeg er fortsatt meg selv

Med den siste tidens innlegg har jeg satt fokus på introspeksjon, det vil si å se inn i seg selv, for å lettere få en konsis oversikt over et av de mer sentrale spørsmålene i mitt liv, det vil si spørsmålet Hvem er jeg?. Det opprinnelige innlegget stilte spørsmålet om hvorvidt man fortsatt kan være den samme personen etter besvarelsen som den var før spørsmålet ble stilt, så da må man neste forsøke seg på å konkludere med et eller annet.

Konklusjonen jeg kom frem til er at jeg er den samme personen jeg har vært hele tiden, og selv om tittelen på dagens innlegg sikkert utleverte resultatet før du rakk å bygge opp noen spesifikk spenning knyttet til spørsmålet i det hele tatt så var heller ikke dette hensikten.

En ting jeg la merke til når konturene for alvor begynte å falle på plass var at jeg allerede holder på med en heidundrende mengde med ting på egen hånd, og når jeg tenker over minnene mine bakover så tror jeg nok det stemmer. Fikk inntrykket av at jeg nærmest var nødt til å hoppe over veldig mange ting jeg liker å holde med på bare for å komme i mål med innleggene som oppsummerte dem, og til tross for bruk av veldig stor mengde ord og nærmest en aversjon mot bruk av ett punktum så ble det hele veldig massivt til tross for at det likevel føltes så lite og begrenset.

Så ved å fortsatt ha beholdt mine verdier gjennom denne prosessen, og ikke nødvendigvis ha vært tvunget til å forkaste så mange av sine egne kjerneverdier utover at man kanskje ikke vil virke som verdens mest spennende person sett fra utsiden, men det er bare fordi du ikke kjenner meg slik jeg gjør. Interesser og hobbyer som eventuelt ikke fikk den plassen de fortjente i denne omgang får heller få sine egne innlegg på sikt, og da har man til og med noe man kan skrive om på et senere tidspunkt også.

søndag 28. april 2013

Jeg er hva jeg interesserer meg for

Foreløpig siste segmentet av innlegg der jeg gjennomgår en del av de vanligste påstandene brukt når man beskriver hvem man er, og for de av dere som mistet starten så gikk startskuddet i innlegget Hvem er jeg? så start gjerne der først.

Der de tidligere påstandene for det meste enten har vært bundet opp i historikk, personlige styrker eller til og med bare vært en total skivebom så ser det ut til at vi endelig begynner å komme en vei her. Dagens innlegg omhandler ens egne interesser og jeg tror det vi bruker fritiden vår på sier gjerne veldig mye om hvem en person egentlig er. Selvsagt så er det en god del interesser som har flere avhengigheter knyttet opp til seg slik som eksempel vær, penger eller rett og slett nok energi som da gjerne kan hindre oss fra å gjøre det som står øverst på listen, og vil da herved få informert alle kvinnfolk som måtte påpeke lite brukte hobby-gjenstander stuet bort i skuffer og skap om at veldig ofte så er tanken på å gjøre noe like viktig som det å faktisk gjøre den - hold opp med å kaste leketøyene våre! Vi trenger dem.

Med det unna vei så var det kanskje på tide å si noe om mine egne hobbyer, men føler at en del av det blir vanskelig å definere ettersom at flere av dem tilsynelatende vil overlappe enten i form av tema eller utforming. Likevel så får man trå til verket med fast mot og bare starte en plass, og så heller komme tilbake til ting i større detalj ved en senere anledning.

En av mine ferskeste hobbyer er nok det som muligens noe ukorrekt kan beskrives som blogging, men tror jeg heller bare ville kalle det skriving ettersom at jeg ikke gjør for noen spesielt annen grunn enn å utfordre meg selv til å bli bedre. Uavhengig av om jeg faktisk har en håndfull lesere eller ikke så er det i grunnen litt irrelevant da den viktigste kritikeren likevel er meg selv.  Den allerede nevnte kritikeren har allerede tvunget meg til å ta et kurs i forfatterutvikling, så vi får se hvordan det forløper seg.

Skriver om ideer og ting jeg tenker på fra tid til annen, og til tross for at jeg er glad i kaker og sikkert har omtalt kaker fra tid til annen kommer jeg nok aldri til å skrive noen serie innlegg om cupcakes heller. Er heller hverken 15 eller en jente så innlegg om dagens outfit må nok utgå - ikke det at jeg går naken ut av døra om morgenen, men heller den at få sekunder påkledning så er det særdeles sjeldent at jeg kan beskrive hva jeg har på meg uten å se ned først. Store ord om livet, i bøtter og spann. Rosa, ikke i det hele tatt.

Astronomi har jeg lenge hatt en stor fascinasjon for, men nå er jeg kommet såpass langt at jeg faktisk har et teleskop og noen bøker om temaet. Fullstendig ubrukelig når det gjelder å finne frem i nattehimmelen og da selv med bruk av kart, omtrent som på jorden også med andre ord. Det er mange interessante fenomener og utvilsomt spektakulære ting som kan utforskes fra sin egen gårdsplass i løpet av vinternatten, men tror likevel det som trekker meg til temaet i utgangspunktet er mer det at alt man ser i seg selv representerer potensialet for helt utrolige undere og syn vi knapt kan drømme om.

Psykologi er noe som har interessert meg lenger enn jeg egentlig har vært kjent med navnet i seg selv. På mange måter har jeg alltid vært veldig selvstendig og har kanskje i flere sammenhenger blitt den som ble stående utenfor mange av de tradisjonelle etablerte miljøene. Dette har da gjerne reist en del spørsmål i forhold til hvorfor vi, og da mener jeg selvsagt mennesker generelt, i flere tilfeller både fungerer og tenker på veldig forskjellige måter.

Film kan være så mangt og jeg bruker sikkert mer enn min normale andel tid på å se ulike filmer og har da gjerne et vidt spekter av filmer man liker å se, alt etter humor og tid på året når jeg tenker etter. Filmer kan også ha en ren underholdningsverdi og jeg ser nok sikkert ganske mange av dem, men dersom jeg skulle peke ut et område der jeg har sterkest fokus så er det utvilsomt filmer med potensialet for å stille interessante spørsmål uten å nødvendigvis stave alt ut for oss i detalj. Liker filmer rett og slett fordi de tar kortere tid enn å lese en bok, og det er uansett den gode historien jeg i bunn og grunn er ute etter. De siste ti årene har dessverre sett en kraftig stilistisk og uttrykksmessig utvasking av film som medium og har etter hvert begynt å lese en del tegneserier i og med at disse gjerne publiseres i en betraktelig mer rå form, og dermed er mer i henhold til forfatterens, og tegnerens for den saks skyld, visjoner i forhold til historien fremfor at alt skal være skreddersydd et kraftig generalisert marked.

Kategorien Science Fiction vil nok sikkert alltid stå høyest på listen hos meg, og da mest trolig av den enkle grunnen at de mange av de beste filmene, bøkene og tegneseriene som oftest i en eller annen form et tøff nok til å stille utfordrende spørsmål samt at de ofte også trekker inn elementer fra flere av mine andre interesseområder, deriblant astronomi og psykologi.

Spiller en del spill både på konsoll og datamaskin samt et og annet fysisk brettspill. Der mange av konsoll-spillene brukes når man vil koble ut ved å holde hjernen aktivt opptatt med det som skjer så er det et utvalg gode historier og egne verdener man kan leve seg inn i. Brettspillene kommer hovedsaklig inn i forhold til min interesse for programmering ved å studere hvordan slike spill fungerer, balansegangen i dem samt også hvordan det menneskelig elementet spiller inn.

En interesse som sikkert kan komme overraskene på mange er nok det at jeg har en interesse for å tilbringe en del tid ute i naturen, rett og slett bare tilbringe tid der og kjenne tilknytningen til den. Foretrekker vel å merke å legge igjen naturen når jeg er kommet inn i hus til kvelden, men når man er der så er det noe befriende over det hele - litt Zen?

Har så vidt skrapet overflaten av de tingene jeg liker å holde på med, og for å være helt ærlig så har jeg egentlig kun nevnt en brøkdel av de tingene jeg holder på med så her er det nok mye å ta av dersom man skulle gjøre en større innsats på dette området. Alle disse er ting jeg gjør og på sine egne måter definerer de også deler av hvem jeg er, men tidene forandrer seg kjapt og det er vanlig at det blir forskyvninger i tidsbruk samt at det sikkert er flere nye ting jeg enda ikke har prøvd.

lørdag 27. april 2013

Jeg er den jeg er som person

Bilde fra Freud-Sigmund.com
Jeg fortsetter på serien av innlegg angående kanskje det største av alle navlebeskuende spørsmål, nemlig Hvem jeg er jeg?. Påstanden vi nå er kommet frem til er den om at Jeg er den jeg er som person.

Har aldri likt denne påstanden som utgangspunkt for å beskrive den man er ettersom det på en måte bare er en omformulering av det som essensielt sett er det samme spørsmålet, i verste fall kan man si at sammenhengen med dem er syklisk - med andre ord så ville de direkte svarene, hadde jeg i det hele tatt hatt dem, i så fall pekt på det andre svaret som begrunnelse i stedet for å stå på sine egne ben.

Skulle man likevel gjøre det beste ut av situasjonen, og heller se på påstanden som en ytterligere spesifisering av spørsmålet ned til mine indre kvaliteter og egenskaper kontra de andres mer eksterne fokus så er det kanskje noe å starte med likevel.

Nesten fristet til å ta en personlighetstest og heller publisere resultatene her fremfor å spekulere åpenlyst om ens egne kvaliteter her, men så er det en gang at disse gjerne vil ha en overfokusering på andre faktorer enn de vi eksempelvis selv ville ønske vektlagt. Personlig så er ikke dette av noe ønske om å skjule spesifikke faktorer - det er heller rett og slett det at ved bruk av ens egne ord lar man samtidig betydningen bli farget av de ønskene man legger til egenskapene, og noen ganger sier det til og med langt mer om hvem man egentlig er.

Med så mye tid benyttet på å bortforklare temaet i det store og det hele så var det fristende å også hoppe over de faktiske personlige detaljene om meg selv, men det ville nok samtidig betydd at denne øvelsen i seg allerede ville hatt en redusert verdi. Da er det bare å brette opp armene og se hvilke punkter som åpenbarer seg:
  • Jeg er tilbøyelig til å tenke de store tankene, og nærmest som en konsekvens av det nesten alltid over-kompliserer ting som sikkert burde være enkelt isolert sett.
  • Jeg er en person som elsker å lese og sette meg inn i alt som foregår mellom himmel og jord, men at den hovedsaklige lærdommen jeg har tatt fra denne egenskapen er at jo mer jeg leser og forstår, jo mer ser jeg at jeg ikke vet eventuelt forstår.
  • Jeg er sjelden den mykeste eller i det hele tatt typen til å dele av mitt indre personlige liv - dette kan få meg til å fremstå som arrogant eller upersonlig til tross for at sannheten er at jeg alltid har et ønske og en intensjon om at alle rundt meg både har det bra og trives.
  • Jeg foretrekker å lytte. All kommunikasjon er muligheter for å lære noe nytt, men bidrar gjerne så lenge som jeg har et innspill som enten dekker saken fra en ny side eller representerer supplerende informasjon av relevans. Mener bestemt at et blindt standpunkt i forhold til det å alltid skulle ha den korrekte løsningen sjeldent gjennomfører annet enn å utelukke egen læring.
  • Jeg har lett for å se feil i andre mennesker, men til tross for at formuleringen ofte vil tilsi en negativ vridning så søker jeg heller å tolke det dithen at det er dette som gjør alle unik på sin egen måte. Mine egne arr og andre åpenbare lyter er en del av de hendelsene som har formet den jeg er - det å fornekte dem vil samtidig fornekte de positive egenskapene jeg har utviklet som et resultat.
  • Jeg er en perfeksjonist, men håper å innføre mer rot i livet mitt og så lære seg til å leve med det. Bakdelen som blogger er selvsagt den at selv de små over-kompliserte tankene likevel trenger MANGE ord for å tilstrekkelig formidle de tingene jeg vil si, noe annet ville vært en forenkling.
  • Jeg er en bekymret problemløser. Bekymrer meg over de tingene jeg ikke kan gjøre noe med, men prøver å slutte med det og heller fokusere på å bare løse de problemene jeg har en påvirkningskraft i forhold til.
Vet ikke hvorvidt dette danner et sterkere bilde i forhold til hvem jeg er som person, hverken for meg selv eller en eventuell leser som måtte ha forvirret seg inn på dette innlegget. Uansett så er en start nettopp det - en start. Flere detaljer om personlighet ved bruk av mer standardiserte metoder er i etterkant lagt til i form av en hel serie innlegg, se innlegget Personlighet for starten på denne serien.

fredag 26. april 2013

Jeg er hvordan jeg kler meg

Gjennom innlegget Hvem er jeg? startet jeg opp en ny serie innlegg der fokus blir satt på introspeksjon, og jeg har innlegg for innlegg kommentert flere av de vanlige påstandene fremsatt der. Denne gangen omhandler det hvorvidt Jeg hvordan jeg kler meg.

Mitt første innfall i forhold til denne påstanden er hovedsaklig å avvise den helt blankt som lite annet enn et overfladisk standpunkt i forhold til vurderingen av et annet menneske, men realiteten er nok den at jeg er mer tilbøyelig for å frykte at påstanden litt for ofte benyttes av personer som ikke er i stand til å se under overflaten.

Det å hele tiden fokusere på de eksterne faktorene, mer eller mindre den moderne verden i dag, føler jeg reduserer oss alle sammen til utstillingsdukker - i praksis er det vanskeligere å endre måten man tenker på kontra det å bare innse at man gjør det i utgangspunktet, men når man tenker etter så er nok sistnevnte i realiteten forutsetningen for den første. Noen av den siste tidens oppslag om å kun vaske klærne sine en gang i måneden er derimot noe jeg føler er en ekstrem pervertering av det å velge utseende foran absolutt alle andre alternativer, og for å være helt ærlig så vil dette være et punkt som burde legges inn på de ulike dating-sidene som filtreringsalternativ!

Nok om den generelle innstillingen. Skulle jeg likevel vurdere min egen klesstil så vil nok punktene være positivt vridd siden det hele er fra mitt eget personlige standpunkt, men her er i det minste punktene jeg selv ville satt opp:
  • Praktisk
  • Personlig stil
  • Respektabelt kledd
Når det er sagt så vil jeg få det sagt en gang for alle at selv om jeg sikkert kan regnes som hva enn som finnes på andre siden av skalaen i forhold til forfengelig. Ønsker å se ordentlig ut når man beveger seg blant folk flest, men hverken i forhold til meg selv eller andre så er ikke klesstilen en faktor i forhold til verdigrunnlaget. Kommer det til jenter er jeg ganske så tradisjonell ved at jeg foretrekker at du ikke har på deg noe som direkte ser ut som et dødt dyr, fornuftig påkledd når man omgås andre og minst mulig i det private. Har derimot aldri sett en attraktiv kvinne i en kosedress, men tror kanskje mer det har noe med at jeg ikke helt klarer å forestille meg en teletubby som en erotisk skapning - kombiner med en iPhone eller lignende telefon så er bildet komplett.

torsdag 25. april 2013

Jeg er hva jeg ønsker

Wish, av radittz
Gjennom innlegget Hvem er jeg? startet jeg opp en ny serie innlegg der fokus blir satt på introspeksjon, og satte der opp en del tradisjonelle påstander som jeg har søkt å vurdere i forhold til meg selv. Denne gangen omhandler det hvorvidt Jeg er hva jeg ønsker.

Ønsker er makt, og de har en utstrekning som ikke bare er begrenset til deg selv ettersom at ved å bare prate om dem så vil de spre seg - rett og slett ved å spre fascinasjon, og ikke minst en følelse man måtte ha i forhold til noe eller noen. Skribenten Shane Koyczan definerte nylig konseptet av hva et ønske egentlig er for noe på en langt mer slagferdig måte:

A wish is sincerity in its most aggressive form.

En direkte oversettelse til vårt eget morsmål ville utvilsomt ført til at noe av innholdet ville gått tapt på veien, men kjernen i betydningen er den at et ønske representerer ærlighet i sin mest aggressive form ved at det direkte sier noe om hvem vi er som person. På godt og vondt.

Før jeg sier noe om mine direkte ønsker så burde jeg kanskje si at jeg ikke inkluderer de basale behovene vi alle mennesker har. I korte trekk så er det implisitt at vi alle ønsker oss helse for oss selv og våre i tillegg til mat, bolig og ikke minst den grunnleggende følelsen av å ha en plass i samfunnet vårt. Dette er rett og slett de tingene vi trenger for å overleve. Skulle jeg likevel fokusere på de ønskene som direkte eller til og med i noen tilfeller utelukkende vil være et positivt innslag i mitt liv så ville jeg trekke frem følgende unummererte og mest trolig ukomplette liste:
  • Jeg ønsker å bli bedre til å akseptere verden slik den er. Ikke fordi den mangler potensiale for positiv og ikke minst varig endring, men fordi jeg tror det er det første essensielle steget av det å gjenkjenne de tingene man faktisk kan endre.
  • Jeg ønsker å utvikle en bedre harmoni med verden for øvrig. Leve for idag, ønske for morgendagen og la fortiden være historie.
  • Jeg ønsker å gå på en walkabout, på tvers av The Appalachian Trail, det skotske høylandet, Tibet eller den opprinnelige australske versjonen.
  • Jeg ønsker å bli en bedre forfatter, og dermed kanskje til tross for mine tendenser til bruk av en uhyggelig stor mengde ord likevel fenge minst en leser fra start til slutt, om enn kun den mest kritiske av dem - meg selv.
  • Jeg ønsker å finne noen som finner glede i å lytte til og eventuelt diskutere mine tanker angående livet, universet og alt som er å finne mellom dem.
  • Jeg ønsker å stifte min egen familie, men da med forutsetning om et stabilt og sunt forhold.
Det er blitt sagt at det å befeste sin egen tro starter med å først innse at man har dem, kommunisere dem til verden og så arbeide for å virkeliggjøre dem. Flere av disse har jeg nok sikkert arbeidet lenge med - det er likevel noe mer håndfast å se dem konkretisert og i listeform, og jeg tror at bare ved å lese dem vil folk muligens kunne få en dypere forståelse av hvem jeg faktisk er.

Hva er dine ønsker?

onsdag 24. april 2013

Jeg er hva jeg eier

Jeg fortsetter arbeidet med å svare på flere av de tradisjonelle påstandene fremsatt via innlegget Hvem er jeg?, og denne gangen er turen kommet til synspunktet i forhold til at man er det man eier.

I forhold til det å definere seg ut fra det man eier så vil jeg heller lene mot den østlige filosofiens standpunkt om at dersom man eier mer enn 7 ting så er det tingene som eier deg, men selv om jeg nødvendigvis er et godt stykke fra å ta det så langt så anser jeg ting som nettopp ting, og vil ikke definere meg selv ut fra dem. Ting i livet mitt vil kun ha verdi så lenge som de faller innenfor kategoriene praktisk nytte, sentimental eller til og med er av en ren estetisk verdi.

Jeg har en leilighet med flekkvis dårlig tapet, en bil med enkelte rustflekker og langt fra den flateste flatskjermen som er på markedet, men de er mer enn gode nok til mitt formål. Det at de oppfyller sitt formål er det som gir dem en verdi i livet mitt. Isolert sett fester jeg heller ingen respekt til det å eie fysiske gjenstander. På samme måte forventer jeg heller ingen respekt i retur.

Du må gjerne ha en annen innstilling enn meg og i så fall skal jeg gjøre mitt beste for å respektere den, men DET er faktisk noe jeg forventer i retur.

tirsdag 23. april 2013

Jeg er hva jeg gjør

Gjennom innlegget Hvem er jeg? startet jeg opp en ny serie innlegg der fokus blir satt på introspeksjon, det vil si å ta ett nøye blikk på seg selv og den man er. Konseptet vil kanskje virke skremmende på en del, men personligheten er kanskje litt som ute-boden - en gang i blant bør man kanskje ta en nøye kikk på det man tar med seg videre i livet, og så vurdere hvorvidt det er noe man fortsatt har bruk for og dermed har en videre praktisk verdi.

Det første punktet på en litt tilfeldig usortert liste fokuserer på hva jeg gjør. Ettersom interesser har fått sitt eget dedikerte punkt så hopper vi fint over disse delene i denne omgangen, og isteden utelukkende konsentrerer meg på den vanligste betydningen av spørsmålet; hva mitt utvalgte yrke er.

Selv om historien om mitt liv og veien frem til det yrket jeg er i nå ikke nødvendigvis representerer en konsistent rød tråd så er vel poenget med innlegget det å se tilbake på seg selv, og det gjør man sjelden ved å hoppe over tilsynelatende urelaterte ting som likevel har formet den man er.

Fra jeg var liten har jeg hatt et særskilt øye for detaljer, en egenskap som kanskje er vanskelig å vurdere i forhold til om den er en bi-effekt av eller direkte på grunn av en underliggende sterk interesse for å vite hvordan ting fungerer. Pappa inkluderte meg også i mye av det arbeidet som foregikk i og rundt huset - hadde eget snekkerforkle og hammer, og jeg kunne bruke dem til flere ting enn ugagn. Brukte spikerpistol mens jeg gikk på barneskolen og selv om det kanskje høres farlig ut så var det alltid under tett overvåkning samt at jeg selvsagt var lett tilgjengelig arbeidskraft når den store mengden panel i husets underetasje skulle monteres. Kanskje ikke rart at jeg raskt utviklet egenskaper i forhold til det å praktisk kunne arbeide med hendene.

Jeg hadde mye Lego som barn og for de som husker tilbake til den tiden så var det for det meste generelle Lego-biter i den tiden, i alle fall de jeg hadde, og som dermed aldri hadde en forhåndsdefinert måte de var ment å skulle settes sammen. Gårsdagens lasteskip ble med litt fantasi bygd om til dagens slott - en viss sjanse for at slottet ble blått med en rød stripe, men det var de delene man hadde tilgjengelig. Etter få år fikk jeg mitt første sett av teknikk-Lego og på en tid da mange av mine jevnaldrende slet med å sette hjul på vanlige Lego bygde jeg biler med fungerende ratt og etterhvert anleggs-kjøretøy med pneumatiske detaljer, for ikke å nevne batteridrevne motorer. Vel å merke var disse sette ekstremt dyre for tiden og jeg hadde ikke så veldig mange av dem, men kommer alltid til å være evig takknemlig for at jeg fikk dem - noen ekstra deler ble til og med bestilt direkte på postordre fra Lego for å supplere manglende deler og utslitte tannhjul, og kan kun tenke meg at de som åpnet brevene hos Lego syntes det hele bare var morsomt i og med at delene dukket opp uten at jeg kan huske at det var noen regninger inne i bildet (derimot mulig jeg blir stoppet og innkrevd dersom jeg noensinne ender opp med å besøk Lego-land).

Husker at når jeg var veldig liten så hadde min bror vært borti at noen av vennene hans hadde tilgang til en spillmaskin i form av en Commodore 64 og klarte så etter hvert å overtale meg om at dette var noe vi ønsket oss i julegave det året - vet ikke hva maskinen kostet, men vi fikk den til tross for at den var en god del dyrere enn det vi egentlig hadde råd. Mulig mamma og pappa hadde blitt overbevist av argumentene om at dette var en fullt brukbar personlig datamaskin og dermed også kunne brukes til mer seriøse ting enn kun spill - eller om sjansen for å få litt stillhet i huset rett og slett ville være verdt forsøket. Min bror mistet kjapt tålmodigheten og den ble raskt i sin helhet overlatt til lillebror som til tross for at det var vanskelig å forstå alle kommandoene som måtte skrives inn for å starte spillene så fikk jeg det til etter hvert - husker ikke nøyaktig når dette var, men vet at det var litt problematisk i og med at jeg enda ikke hadde startet på førskolen, og dermed trengte en jukselapp der alle knappene var tegnet inn slik at jeg skulle finne dem igjen på maskinen!

Noen år inn i barneskolen hadde allerede pappa holdt på med teknisk tegning komplett med store ark, linjaler og det hele og han vurderte å bytte om til digitale CAD-tegninger på datamaskin, og innenfor kort tid ble det tatt opp lån for å kjøpe vår første datamaskin. En 386 dx med 40 mb harddisk, DOS 5.0 og MS Windows 3.0 samt selvsagt en tidlig utgave av AutoCAD, det var en tid da tegningen ble tegnet i grønne streker på svart bakgrunn. En av eksempeltegningene som fulgte med programvare var av romfergen Columbia og tror ikke det var en enkeltstående foreteelse at jeg var innom kontoret for å studere detaljene og diskutere de ulike elementene ved den, det var tross alt et fly som kunne reise ut i verdensrommet.

Det tok nok ikke lange tiden før jeg tok til meg også denne maskinen - Commodore 64 hadde riktignok en uhorvelig mengde morsomme spill, men de som kom til denne maskinen var langt mer avansert og hadde til og med historier som man bare måtte komme til slutten av. Civilization lærte meg hvordan man gjennom å spille taktisk og ikke minst målrettet kan legge verden under sine føtter og bøye den til etter min egen vilje, men selv om det nok var en artig øvelse. Det mest lærerike jeg tok meg med videre i forhold til arbeid med datamaskiner generelt var at til tross for at alt fungerte både logisk og konsistent så var det alltid en eller flere utfordringer som like fullt i de fleste sammenhenger kunne overvinne.

Vi hadde ikke Internett i de dagene så hadde man ikke noen i nærheten som kunne hjelpe med det spesifikke problemet så måtte man nærmest grave seg ned i manualer og lignende for å finne ut av det selv. En av de beste kildene til informasjon var de engelske databladene som var å få kjøpt på Narvesen - problemet var kanskje mest det at nivået av undervisningen på de skoletrinnene kun hadde forberedt meg på var å introdusere meg selv samt fortelle detaljer om at eplet ligger på bordet og så videre, men med mye innsats, lange kvelder og en engelsk/norsk-ordbok så kom man likevel utrolig langt. Innen kort tid sluttet jeg å lese på gloseprøvene mine i Engelsk, og satset heller på at en av de to-tre synonymene jeg oppgav var ett av de man var ment å oppgi.

Illustrasjon, James Croft
Setter man sammen alt dette så får man et kanskje et treningsprogram i det å trene opp praktiske evner i forhold til det å sette sammen ting som er ment å fungere sammen i litt mer omfattende sammenhenger, kombiner så dette med datamaskiner og en god evne til å lære seg nye ting så er det man får ut i andre enden det vi i dag vil kalle en dataingeniør. I praksis er det mange typer slike ingeniører alt etter hvilke områder man jobber med, og jeg er nå en programmerer - dette vil i generelle trekk si det å designe og så sette sammen programvare-komponenter for å løse allerede gitte problemer eller behov - teoretisk arbeid og håndverk hånd i hånd.

Fra mamma fikk jeg den egenskapen å alltid bry meg om alle rundt meg, og fremfor å bruke mine evner innenfor det private markedet og dermed samtidig også innkassert en mer attraktiv lønnsslipp så har jeg alltid søkt å være i en posisjon der man kan være med å bygge opp det samfunnet vi lever i. Derfor er jeg en programmerer innenfor et statlig eid foretak som har sitt hovedvirke å støtte helsesektoren, og selv om jeg ikke akkurat er med å aktivt redde liv så håper jeg i det minste at på sikt så vil noe av arbeidet jeg gjør i noen grad sørge for at de som faktisk gjør det lettere får tilgang til de tingene de trenger uten å krangle med utdaterte systemer som ikke snakker sammen. Fortsatt veldig mye igjen å ta av!