onsdag 10. april 2013

Noen kunst i det å møte kvinner?

Ha! I wish...
Dette var generelt sett et spørsmål som jeg ikke hadde benyttet så mye tid, eller noe i det hele tatt når jeg egentlig tenker tilbake til tiden innenfor mitt forrige forhold. Jeg setter pris på stillhet samt rom for å bare sette pris på sitt eget selskap, og når man da kunne kombinere det med samvær innenfor disse rammene så var det vanskelig å være annet enn fornøyd. En konsekvens av det hele er vel da at man nå er nødt til å kartlegge eventuelle endringer som måtte ha skjedd siden sist i forhold til både å møte samt kanskje til og med slå av en prat med kvinner.

Heldigvis for meg ser kvinner ut til å være overalt ettersom at jeg tross alt bor i en universitetsby, og noen fordeler må man da vel kunne trekke ut av det at gutter på generell basis ser ut til å gjøre det stadig dårligere i alt av akademisk rettede fag. Omsatt til den situasjonen jeg er i nå, det vil si singel, så burde det da være gode muligheter å møte noen med lignende interesser, eller i det minste en kvinne som inkluderer et snev av toleranse for at jeg har et knippe sære hobbyer som jeg liker å bruke tid på, deriblant denne lille bloggen. Bakdelen med å sette pris på andre egenskaper enn selve innpakningspapiret, så og si, er at da må man selvfølgelig prate med dem først for å se hvorvidt man kan finne en grobunn for noe av konsekvens.

Standard prosedyre i og med at de ikke akkurat tar initiativet til det selv er å se hvorvidt man kan se noen som kunne være hyggelig å slå av en prat med, og er det ikke noen i nærheten som kan foreta selve introduksjonen for meg så da må man nesten gjøre også dette selv. Mitt første forsøk for å se hvorvidt litt sjarm og et varmt smil kan kompensere for det som naturlig nok inkluderer ett kraftig steg utenfor min normale komfortsone:
Hei! 
Hei døh! Hva faen ga deg det inntrykket at du bare kan prate til meg sånn helt uten videre? 
Erm...
Kunne ønske jeg kunne på at denne samtalen var fullstendig oppspinn, men det er faktisk en sann og ikke minst opplevd historie – de som kjenner meg kan sikkert også undertegne på at hadde opprinnelig kommet ordene kommet fra meg så ville i det minste språket vært en smule penere, for ikke å nevne et lite hint mer respektfullt. Likevel så er dette generelt sett en del av sjarmen med det å bo i Nord-Norge, men i alle fall i dette tilfellet må jeg nok sikkert gå så langt som å rett og slett bare anta at alle tolkningsmuligheter for kjærlighet ved første blikk i alle fall gikk rett ut av vinduet.

Kan vel ikke gjøre noe annet enn å konkludere med at man muligens har gått glipp av noen ørsmå detaljer underveis, og må sikkert gjøre noe mer research på området før jeg kan få avfeid alle mulige feil i forhold til hvorvidt jeg hadde formulert meg på en upassende måte, men på den andre siden så er det ikke mange gale måter å si det enkle ordet hei på - kanskje neste gang burde man prøve seg på ett hei, eller hei eller på sikt noe så fjernt som heheeey! Med litt vilje så overlever man det meste, men man må i det minste se lyst på det hele i forhold til at det å faktisk bli truffet av en reell buss sikkert også ville medført noen fysiske arr i tillegg, så det kan i det minste sies å være noe...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar