Plutselig ble det vinter

Tok en av mine utvidede spaserturer i formiddag i retning byen, hele veien selv om det egentlig ikke hadde noe med saken å gjøre i denne omgang. Mer noe sånt som at nærmest føler meg snytt for en årstid, pleier tross alt å elske høstens sprakende fargespill for å ikke nevne gleden over mørke regntunge kvelder.

Måtte nesten sjekke datostemplingen på noen av bildene jeg tok, men ser ut til at vi tok en langt fra gradvis overgang fra grønne enger og over til forfriskende vinterlandskap. Dagens bilde ser noe annerledes fra det jeg tok for knappe tre uker siden.

19. oktober 2013

28. september 2013

Ser ut til at det er på høy tid å grave i det man mottar av tilbuds-aviser for å se om man ikke kan finne seg en ski-pakke tilpasset folk som hverken liker skiturgåere generelt eller sporten for den saks skyld, men drit i det... betyr vel bare at man kommer seg unna med et rimeligere alternativ.

Krokvatnet

Det er lørdag, vel det var i det minste en lørdag når jeg faktisk klarte å slite meg tilstrekkelig løs fra sofaen til å starte letingen etter frisk luft. Teknisk sett så er ikke frisk luft vanskelig å finne i Tromsø da vi strengt tatt ikke har slike storby-problemer utenfor overgangen til/fra piggdekk-sesongen, men er selvsagt den saken om å forlate huset da.

Uansett, etter å ha forspist seg på europeiske spesialiteter fra det omreisende mat-markedet som plutselig hadde dukket opp her i Tromsø så måtte noe gjøres... sånn for helsen sin skyld. Da kan det være greit å plukke ut en tur fra den lokale Ti på Topp-katalogen, men med tanke på at jeg var for kjip til å betale for den så måtte jeg nesten velge en destinasjon jeg kunne finne på et kart.

Tenkte meg en tur opp til det jeg inntil lørdagen trodde het "Krokenvannet", noe som forklarte hvorfor ingen sider så seg villig til å forklare hvordan man finner det... kanskje har det bare mer med det å gjøre at de fleste som legger ut slike ting ikke er gammel nok til å kjøre dit i et motorisert kjøretøy, vel sånn er det med bloggere flest ser det ut til. Anyways, snublet over noe fungerende via nettstedet ut.no, en kilde som trygt kan anbefales alle andre som måtte være like kjip som meg selv i forhold til å bruke penger på en guidebok... Blant forslagene, Krokvatnet. Plott Jadeveien inn på GPS-en og parker når veien opphører å stemme overens med eventuelle realistiske forventninger en måtte ha til en kommunale veier.

En fin tur for alle som klarer å løfte beina høyt nok til å tre på seg et par fjellsko, timer man turen korrekt, det vil si ettermiddag på slutten av sesongen, er man også tilnærmet garantert å unngå eventuelle møter med andre fjellfolk.

Hvilke normale mennesker ville uansett ikke omfavnet muligheten til å slippe potensielt møter med en av de syke jævlene som av uforståelige grunner interesserer seg for motbakke-løp, en aktivitet som kan være litt i overkant demotiverende å observere for alle som vet å verdsette fritiden sin.

Så, praktiser sikker fjellbruk. Post på Facebook hvor man drar samt regelmessig ta et blikk over skuldrene for å følge med på at ikke noe kommer pesende ut av blind-sonen. Har man musikk på ørene er det tross alt et potensiale for sanseløs blind vold, har man da ikke med seg en liten sammenleggbar spade så mister man fort den beste delen av ettermiddagen.

For ikke å nevne lyset, du vet den glødende kula som forsvant bak fjellene for en time siden... Også det du trenger for å få gode bilder, spesielt også dersom du hverken gidder bruke penger på dyre kameraet eller, også mest relevant, å drasse det med deg oppover en fjellside. Resultatet, åpenbart preget nybegynnerfeil fikses enkelt ved å påkalle seg argumentet om at nevnte feil ble intensjonelt lagt inn for å oppnå interessante effekter. Så det så...

Krokvatnet

Småvatnan

Loch One

Det begynner å nærme seg tidspunktet der fakturaen foran årets ferietur skal være betalt, og for de som ikke allerede har fått med seg at jeg skal på ferie til Skottland så er det altså dit turen går denne gang.

Skal man først dra må man i det minste sørge for at man kan komme tilbake derifra med noen skikkelige bilder i det minste, vel i alle fall sørge for at det ikke nødvendigvis kameraet som har skylden.

Hmm... En distinkt følelse av déjà vu her i gården, ikke eier jeg hverken en svart katt som liker å krysse veier eller en oppmålt gravflekk noen kan danse på så må nesten ta følelsen alvorlig. Må nesten lete litt i historikken min her.

Søke. Søke. Søke... 2 resultater funnet:

1. Loch One
2. Nakken, mosen og regningen

Med andre ord har jeg altså gjort dette en gang før, til og med samme merke, modell og farge så da var jeg vel fornøyd med det forrige kameraet da. Til og med relativt mykt å lande på som jeg fant ut en plass oppover mot Nakken, men alt i alt så har jeg vel da gleden av å ha et ekstra batteri.

Fant i det minste en sjappe som kunne selge meg det for 400 kroner mindre, så det var i det minste bra. Idiotforsikring, nope. Hva er uansett sjansen for at jeg detter ned fra et fjell en liten moseglatt stein to ganger i løpet av et år?

Nakken, mosen og regningen

Søndagens trimtur opp til Nakken var nok en god ide som ikke fungerte fullt så bra som man hadde forventet, noen tiår med ukontrollert vokst av gran hadde satt opp mer enn et forholdsvist naturlig hinder for oss.

Armer inn, jakken igjen og så litt lettere press for å bane seg en vei oppover. Det hele så ut til å gå bra inntil man satte foten ned på litt våt mose, sklei og dermed datt ned fra fjellet steinen jeg sto på. Skulle tatt seg ut dersom man hadde knekt nakken på veien opp til Nakken, hadde ikke akkurat vært den beste avslutningen på ferien. 

Heldigvis så tok jo kameraet av for den verste delen av smellet, dermed var det bare snakk om strek i regningen, men så var det jo nøyaktig derfor jeg aldri kjøpte noe dyrt heller. Samtlige bilder er derfor ikke tatt av meg, så eventuelle gratulasjoner om å endelig ha klart å ta et brukbart bilde kan du nok hoppe over inntil jeg selv når akkurat den milepælen.

Nakken i seg selv er ikke spesielt høyt, men har gjennom mange generasjoner vært en yndet lekeplass med muligheter for både borg, krig og alt hva man måtte finne på som barn. Det pleide også være en strålende plass for å beskue Fygle fra Luften, men som bildene tyder på så kan man se at det blir stadig vanskeligere i og med at skogen ikke akkurat har blitt noe kortere.

Sorte får

Så hva er det da med Lofoten som får så mange til å trekke hit mens de sorte fårene fryder seg som aldri før? Strengt tatt så har det vel noe med miljøet å gjøre samt at en del av dem selvsagt i utgangspunktet er herifra, noe som er aldri så tydelig på vei utover Holsøya.

Her ute finner man spor etter en type sort får som fikk mesteparten av landområdene rundt oss til å skjelve var ved synet av langskipene våre, og reise det gjorde dem til gangs som man sier her.

Noe av rikdommen ble nok begravd sammen med de som fikk sin evige hvile her ute, men det er kanskje ikke alltid så lurt for ettertiden å havne i de tydeligste markerte gravene man nå har kjennskap til ettersom de har vært plyndret opp gjennom de oppimot 1500 årene siden da. Derfor har nok de heftigste funnene vært av en moderat type, småting som knapt gir et inntrykk av velstanden de i utgangspunktet fikk med seg. Noen av funnene tyder jo selvsagt også at de holdt på med handel, jordbruk og fiske selv om det ikke nødvendigvis er aktiviteter vi snakker høyt om.

Vel, man vet jo at man er fra et land der folk plukker multe-kart for å forsikre seg at det er akkurat de som stikker av med godsakene fremfor at noen andre potensielt sett skulle kunne nyte modne bær, så da var det vel bare et spørsmål om tid før noen undret seg hvorvidt gravene ikke skulle holde på noe gull og edelsteiner.

Uansett et fint landskap å ta en spasertur i på en forholdsvis solfylt og forhåpentligvis relativt vindstille dag, på veien spaserer man mellom gravstøtter og tuftene som er igjen etter at et av Norges lengste langskip en gang var stasjonert ut der. På lørdagen når jeg var her ute så var det til og med fortsatt seil å se ute i havna, men til nå har man også lært seg å akseptere fremmede seil. Selv om det tilhører Franskmenn... Så lenge de holder seg på avstand, samt har betalt en passende avgift.

Selv den dag i dag er Holsøya preget av sorte får, men i og med at tiden går videre så er det nå kun snakk om får av en betraktelig mer medgjørlig type! Personlig kunne jeg nok ønsket at området ble skjermet for jordbruk, satt i stand og faktisk lagt frem som det verdifulle kulturlandskapet det faktisk er, men inntil videre så er det nok en bondes inntekt involvert i det hele og da vet man at det blir både krangling og trusler involvert i det hele. Er tross alt snakk om en yrkesgruppe som ikke tenker seg om to ganger før de gasser ned et boligfelt på en solfylt da, de selv foretrekker vel sikkert å referere til aktiviteten som gjødsling.

Vandrer med kyllinger

Vet ikke hvorvidt det faktisk har vært noen kyllinger i dalen oppmed fjellene bakom Ballstad skole, men jeg så ihvertfall ingen av dem til tross for at den tross alt er navngitt "Kyllingdalen". Tradisjon tro så er det vel en særnorsk ting at alle trimturer skal være oppover fjell og annet stein, humper samt eventuelle hauger, så da burde jeg kanskje heller bare beskrevet den som en fjelltopp med benevnelsen Kyllingdalen (5 m.o.h.). Close enough? All trim teller, til og med på en torsdag.

Vet ikke helt hvordan man skal beskrive turen utover at det strengt tatt hviler noe svensk over den, det vil si skyggelagte stier under granskogen og mye surrende insekter sånn rundt om kring. Nå er heldigvis ikke Lofoten i nærheten av noen norske storbyer, så eventuelle påfølgende besøk på kafe eller restaurant ville nok ikke blitt ekspedert av en svenske, men det er vel bare å vente en stund før de også her står klar for å overta tips-skålen.

Ruten tyder på at den lokale gårdsdriften mest trolig har blitt noe sentralisert de siste årene, den lokale fjøsen bærer nok en del preg av manglende vedlikehold. Enkelte deler ser ut til å mangle, så uten nærmere undersøkelser kan man nesten undres hvorvidt denne delen av bygget hørte sammen med grunnmuren 50 meter tidligere i løypen... Slikt som skjer tilnærmet årlig i Lofoten det.

Et tegn til at man kanskje burde ha kommet seg ut av huset litt fortere enn man gjorde er utvilsomt detaljer slik som at knapt øverste delen av fjellet fortsatt er i direkte sollys, men er det arbeid som må gjøres på hjemgården så blir målet plutselig å unngå midnatts-tur (de er ikke fullt så pene på skyggesiden av fjellkjeden).

Kan derimot konstatere med at endene her i Lofoten, eller i det minste de på Ballstad, ser ut til å være noe mindre vant til mennesker enn de vi har i Tromsø. Her setter de kursen vekk fra folk, mens hjemme har de mer en tendens til å fotfølge deg i håp om at man har edlere bakevarer i sekken.

Noen generelle landskapsbilder ble det vel uansett, så da er det vel bare å sette dem inn. Båndbredde er vel tilnærmet gratis når det kommer til spredning av naturfoto, selv om tålmodigheten har rast tilsvarende i landsdelen i takt med oppgraderingen til Fiber og "ekte" bredbånd. Litt offtopic så er utsiktene langs fibertråden urettferdig gode sammenlignet med de mer markspiste linjene jeg selv har innlagt.

Uansett så er turen innover mot Kyllingdalen ganske fin til tross for det kjølige været, men med tanke på det strålende arbeidet utført av den lokale vedlikeholdgruppen for området så skulle det ikke forundret meg dersom det plutselig sto oppført varmelamper langs stien innen noen få år. Pent er det nesten uansett vær samt at til og med Tyttebær har begynt å dukke opp bakom diverse lyng og krøkebær, skulle kanskje sagt noe om at bæra "dessverre" kun var moden på den ene siden, men setter ikke pris på smaken uansett.

Manglende haill

Når man er i Lofoten så er det vel en del ting man er nødt til å gjøre, den første er en fjelltur, den andre er å male ett eller annet samt at den siste naturligvis nok er en tur ut på havet.

Vel, i går var jeg først en tur på Smørdalskammen så da fikk man den delen, om ikke en ut av systemet, av listen sjekket ut. Fordi ting som oftest må skje når det er vær til det og ikke i henhold til noen spesifikke planer, så bar det ut på havet i letingen etter fersk sei til middag.

Det at selve innlegget kommer akkurat nå, nesten et døgn etter har litt med den malingen jeg nevnte å gjøre [samt en del ferie-latskap å gjøre, men det hopper vi fint over å nevne i denne sammenhengen]).

Yr.no meldte om ikke strålende vær, så i alle fall et trivelig vær utover ettermiddagen så da dro vi til havs i en såpass hastighet at man mistet helt oversikten over hvilke fjell man hadde passert underveis, kan også ha noe med det at jeg er mer vant til å navigere ved bruk av GPS og nøyaktige kart enn å legge merke til spesifikke fjell, holmer og staker... Noe med å ikke se fjellet for bare fjell, muligens en nødvendig egenskap som hoppet over min generasjon.

Været så bra ut i starten, men begynte straks å bli noe utfordrende for landkrabber som meg, om man enn så mye måtte være oppvokst knapt et steinkast fra havet... Ser ut til at også sjøbeina forsvant samme veien som navigeringssansen.

Stanga var i bruk, sluken gikk til bunns og til tross for at ekkoloddet holdt på med et realt pipeorkester så var det absolutt ingenting som følte for å gjøre noe annet enn å sniffe på agnet, men for å være helt ærlig så skjønner jeg dem godt. "Urolig" sjø øker ikke akkurat min matlyst heller ikke, men det er mulig vi burde prøvd med Fruktnøtt på kroken da i alle fall ikke jeg var såpass påvirket av de fryktinngytende 10-15 cm bølgene som hamret innover oss.

Skotnestinden ser ut til å trives i været, noe jeg da har fått med meg etter å ha fått den ettertrykkelig utpekt for meg, med andre ord ikke foruteksisterende kjennskap. Må si meg enig i at Vågans egen Vågakaill ikke en gang er i nærheten av å ligne såpass mye som en kaill som denne.

Etter å ha prøvd ut alle de beste fiskeområdene, blant annet et område med det høyst oppmuntrende navnet "Tremannsskallen". Uten et eneste napp så kan man i det minste glede alle ekstremistiske naturvernere om at det eneste dyret vi såret underveis var en mink, men det var mer av den følelsesmessige smerten i og med at vi ikke kom med noe som helst den kunne stikke av med.

Likevel dro man ikke hjem fullstendig tomhendt, det ble noen fine bilder utav det hele (selv om en naturfotograf sikkert ville henvise til at jeg bruker ordet "fine" uten tilstrekkelig grunnlag for det). Dessuten ble det åtte Grandiosa og en boks nøtter, derimot måtte vi betale for dem samt at Rema 1000 ikke helt setter pris på at man slenger en sluk inn døren i håp om å treffe frysedisken.

Smørdalskammen

Sennesvik

Med gode dager foran seg er det vel nesten en skam å sitte inne hele tiden fremfor å nyte naturen, kan også tolkes som å unngå å henge rundt hjemgården i tilfelle noen finner ut at jeg ser ut til å ha ledig tid.

Dagens vær er offisielt sett vekslende, det vil i god gammel Lofoten-stil si at i skyggen bruker man votter mens når utsatt for direkte sol må man vrenge av seg plagg for plagg på veien oppover.

Heldigvis har jeg selvrespekt nok til at det ikke blir noen naking-bilder fra toppen, eller hva nå enn det er de kule kaller blottingen nå for tiden, så da slipper du å vaske nettleseren-loggen på min vegne. Du må derimot regne med en kraftig vask av eventuelle joggesko i og med at det er mye myr og rennende vann underveis, så fjellsko er en fin ting.

Selve turen fra Hagskaret og bortover til Smørdalskammen (427 m.o.h.) er vel på knappe 6 kilometer alt etter hvor mye man svirrer rundt underveis på leting etter de gode bildene. Eventuell manglende teknikk på bildefronten får i så fall komme i etterkant når jeg har funnet nok interesse til å fikle med de delene av kameraet, men i og med at det fortsatt er snakk om et rimelig kompakt-kamera så hjelper det nok å ha realistiske forventninger.

Gravdal

Steine

Home, Sweet 8374!

Med drøye 50 eller så mil tilbakelagt, noen politifolk ristet av underveis og en hel haug lettere tvilsomme øst-europeere i hælene var jeg plutselig kommet hjem.

På reisen merker man fort fordelene av Lofast-forbindelsen som kom for ikke fullt så mange år siden, blant annet en tunnel på litt over 6 kilometer som det faktisk er svært vanskelig å følge fartsgrensen i. Skulle nesten til å si noe slikt som "i 100 langs Lofast", men det ville selvsagt vært en del for fort og jeg er selvsagt like lovlydig som folk flest... Kanskje litt mer i og med at jeg aldri en gang har tatt svart betaling for noe som helst, ever!

Klarte såvidt å snike meg inn i landsdelen mellom de ulike etappene i Arctic Race, noen skremmende skilter om stengte veier til tross - satte bare gassen i bånn, så langt den vel å merke går med en 1,6 liter under pansret, og tok sikte på at hvem enn som måtte stille seg i veien, sykkel eller ei, selv måtte ta ansvaret for sitt eget velbefinnende. Heldigvis for oss begge var det bare restene fra løpet igjen når dagens etappe-mål ble passert i marginalt høyere hastighet enn tohjulingene tidligere hadde hatt.

Lofoten forøvrig er nå vel ett av landets peneste distanser, noe en nylig spørreundersøkelse i alle fall for meg gjorde en god jobb i å understreke... Ikke fordi jeg hadde tilgang til resultatene vel å merke, mer det at å bruke penger på å besøke de resterende alternativene for det meste ble besvart med alternativet meh. Noe som oversatt fra moderne Norsk vil si; dersom det ikke koster meg noe, og det er ikke noe mer interessant som foregår akkurat da. Bryggene i Bergen er sikkert pene, men tar det dersom jeg får en kursmulighet der - på privat ferie er jeg fortsatt ikke lei eksempelvis Italia, billigere er det sikkert også.

Noen pene bilder ble det faktisk tid til underveis, men etter å tidligere ha vært utsatt for det man i ferietider vil referere til som en stoppeklokke-Nazist så har man ikke helt inne ryggmargrefleksen i forhold til unødvendige stopp underveis. Problemet er at i 90 ser det ut til at tiden mellom rasteplass-skiltet og avkjørselen fortsatt er kortere enn tiden det tar å foreta en kontrollert nedbremsing. Skremte i alle fall en Litauer med å komme susende inn på en rasteplass uten tilstrekkelig nedbremsing.

Vel hjemme så er det bare å nyte tilværelsen i gode omgivelser, godt selskap og håpe at solen stikker innom litt mer enn statistikken vanligvis antyder for årstiden, men kan ikke få alt. Uansett så er vel ferie hva man gjør det til, uansett så handler det om å få restituert og få gjort noe annet før man igjen sitter i bilen med snuten pekt i den andre retningen.

En plass i Troms, hverken i nærheten av hav eller Lofoten!

Kvitter

Med en overskrift som "Kvitter" skulle man nesten tro at jeg har falt helt ut på skråplanet og blitt såpass overaktivt sosial at jeg har begynt med ting slik som Twitter, kanskje til og med føyd til noen merkelapper slik som #Foto, #Natur, #Tromsø.

Det har nok ingenting med det å gjøre, dessverre. Ting hadde sikkert vært så mye enklere dersom jeg hadde kunne gått bort fra dette mediet til fordel for noe som aktivt begrenser tekstmengden til 160 tegn, men realiteten er nok den at enkelte ganger så finner man ikke helt ut hvordan man skal få 5 skrevne sider til å passe inn på den måten uten å miste hele essensen... I det minste min egen vri på det hele.

Uansett, der Facebook er de facto til for å legge ut bilder av maten så er Twitter til for å kunngjøre at nå har man spist, hverken mer eller mindre.

Og nå over til noe fullstendig annet, selve poenget - den kvitrende delen. Ser ut til at verandaen min er blitt annektert av en hel flokk småfugler for tiden, det at jeg hadde satt opp et lite hus som automatisk sørger for at det alltid er frø der kan nok ha noe med valget å gjøre... Mest trolig mer enn at jeg virket så hyggelig i deres øyne, de flykter fortsatt i frykt i det sekundet de ser meg lure bak gardinen.

En ting jeg observerte relativt kjapt er at de flykter sjeldent spesielt langt, bare rett utenfor  synsfeltet mitt. Den mer utspekulerte delen av det hele er at en av dem vanligvis blir sittende igjen helt ytterst på verandaen, gjør seg så liten og usynlig som mulig for så å signalisere når jeg har forsvunnet fra vinduet... De liker altså ikke å bli tatt bilde av, det er helt sikkert.

Rotløs ungdom

Hvilken ungdom liker å bli tatt bilde av i dag? Hmm... Tåpelig spørsmål egentlig, sånn med tanke på at det er nærmest et ordtak som kun stemte på 80- og 90-tallet da bilder betydde oppstilling. Nå for tiden så er man vant til at folk bruker timevis foran speilet for å ta bilder av seg selv, samt etter min erfaring med en av byens nye partysvensker også bruke 45-60 minutter av en kinofilm til å studere bilder av seg selv.

Kjernen av problemet har jeg rotet meg bort fra igjen, men det var nå mer noe slikt som i at ja det kan være hyggelig med arrangerte veldedighetskonserter etter at man har matet en hel arme av disse krabatene... Det er vel mer hvorvidt de absolutt må starte oppvarmingen klokken 06 et eller annet?

Altså, aaaargh! Jeg skal fylle på den javla frø-tingen, bare la meg sove litt til! OK?

Paparazzo

Ruggedly handsome, strangely also in focus

Vel, når man først har gått til innkjøp av et kamera, se Loch One, så må man nesten bruke littegranne tid for å sørge for at man er i stand til å ta et bilde uten å kaste bort for mye tid til å fikle med innstillinger og slikt mens objektet flyr sin vei.

Nå har jeg tydeligvis kjøpt et kamera med relativt mye smart-funksjoner ment for å skjule det meste av innstillingene noen som meg mer eller mindre med uhell hadde kommet til å ødelegge bildene med, så da tror jeg at jeg holder meg til de grunnleggende tingene for nå og så eventuelt lærer meg å skru av/på blitz samt moduser for makro/natt og annet relevant som jeg ikke vet det fagtekniske navnet på heller.

Vet ikke helt om jeg kan regnes som en paparazzo, den originale ikke-fornorskede stavelsen av ordet, sånn helt egentlig, men så er de i det minste publisert mer eller mindre uten objektenes eksplisitte skriftlige tillatelse. Noen av situasjonene ville muligens kunne regnes som private situasjoner, alt er relativt sånn sett.

Oi Wot U Lookin At? Bitch Jus' Be Cleanin'!

Solbading ved vannet, snikfotografert med Zoom.

Pollinering pågår!

Utvilsomt sjokkerende materiale dette ja, og det verste er at alt dette foregår uten noen som helst tanke på at nabolagets barn blir eksponert for slike scener. Alt dette ble samlet inn på en ettermiddagstur opp til den nærliggende Ti på Topp-toppen, Varden.

Det verste eksemplet ble selvsagt spart til sist, må jo ha litt avsluttende spenning for alle mine mer voyeristiske lesere. Vend blikket til høyre, dersom du tør og vet at du tåler seksuelt ladede scener!

Loch One

Det begynner å nærme seg tidspunktet der fakturaen foran årets ferietur skal være betalt, og for de som ikke allerede har fått med seg at jeg skal på ferie til Skottland så er det altså dit turen går denne gang. Har fått med meg såpass mye av reiseruten at jeg vel å merke kommer til å på det nærmeste være omtrent to timer i bil unna Loch Lomond, men passer likevel bra med å inkludere det som så og si er deres nasjonalvise, The Bonnie Banks o'Loch Lomond.

Uansett så er det mye som må gjøres før man kommer seg avgårde til kiltens hjemland for en liten vandring, opp et fjell, ned et fjell og så videre. Vel, fakturaen er nå betalt så da vil det være direkte uansvarlig av meg å feige ut nå så da må jeg nesten dra uansett jeg har lyst det eller ikke.

Hmm... Hva er det jeg sier? Selvsagt har man lyst til å reise avgårde, det er tross alt det skotske høylandet - en plass jeg har hatt lyst til å besøke helt siden jeg begynte å lese Donald Duck-blader som barn, det var tross alt der Skrue McDuck kom fra!

Steg 1, eller Loch One som man nesten kan kalle det, er selvsagt den verste delen av forberedelsene. Når jeg tenker etter så er faktisk denne delen enda verre enn å betale regningen. Hva jeg snakker om? SHOPPING!

Vel, skal ikke bite over for mye i første omgang - er fortsatt god tid igjen, så da er det bare å brette opp ermene og trå til verket. Som enhver amatørmessig fjellmann som meg vet så er forberedelse viktig i så og si alle potensielt faretruende sammenhenger, så da er det først ruteplanlegging via Internett før man forlater huset. Man må også porsjonere ut anstrengelsene i håndterbare biter for å unngå å miste motivasjon på et kritisk tidspunkt, så i dagens tålmodighetsanstrengelse så var det om å gjøre å skaffe et skikkelig kamera (mobilkamera funker til mye, bare ikke ordentlig foto).

Gidder ikke bære rundt på noen monstrositet så for min del så er det kompaktkamera som gjelder for alle pengene. Som den, i bunn og grunn, late personen jeg er så er det en fordel å slippe for mye dilldall med å få bildene ut av det når jeg skal ha dem til noe, for eksempelvis til denne bloggen.

Fant ut at en del kameraer nå til dags faktisk kommer med støtte for trådløse overføring av bilder så man faktisk slipper kabling og sånt. Følelsene balanserte seg ut til fordel for Samsung EC-WB32F, et kamera som støttet dette i tillegg til at det har en litt større optisk linse enn de andre kameraene i samme prisklasse. Det vil si prisklassen for folk som vil ha et kamera uten å være redd for å rote seg bort i fancy innstillinger samt eventuelt også foretrekker å kunne erstatte det senere uten å måtte ta opp lån, for hvor mange kameraer ligger strengt talt ikke strødd utover den Norske villmarken siden Ti på Topp for alvor tok av her til lands, ikke det at jeg tror fjellredningstjenesten setter pris på akkurat det da.

Prøvebilde fra verandaen, med zoom.

Loch Two >>